Bygningene på Vøienvolden gård
Vøienvolden er Oslos mest komplette og best bevarte løkkebygg med et gårdstun fra 1700-tallet. På eiendommen finner du i dag bygninger som alle forteller en del av gårdens historie.
Låven
Låve fra 1700-tallet med høyloft, stall, fjøs, hønsehus, utedo og møkkakjeller.
På bymarken var det opprinnelig bare lov til å bygge uthus for jordbruk, ikke for beboelse. Den store låvebygningen med kjøreport for gjennomkjøring stod ferdig rundt 1790. I 1846 hadde gården fire hester, syv kuer og to griser.
Vognskjulet
Vognskjul fra 1917.
Vognskjulet representerer et typisk uthus tilknyttet gården. Under den store ombyggingen av gården i 1917 ble det tidligere vognskjulet revet. Bygningen ble da erstattet av en tilnærmet kopi, som fremdeles står den dag i dag.
Hovedhuset
Hovedhus fra 1700-tallet.
Omkring 1792 fikk Vøienvolden ny hovedbygning til erstatning for et eldre våningshus. Eier den gangen var dommer Jørgen Brochmann som antagelig bare brukte stedet om sommeren. Etter flere ombygg fikk huset sin nåværende form i 1917. Arkitekt Magnus Poulsson tegnet om anlegget og gav bygningene og tunet den formen det har i dag. Vøienvolden gikk fra å være en sliten bondegård til et herskapshjem for Ingrid og Sverre Udnæs, som senere testamenterte gården til Fortidsminneforeningen.
Sidefløyen og terrassen
Sidefløy og terrasse bygget til i 1917.
Sidefløyen rommet opprinnelig kjøkken, spiskammer, anretning, pikeværelse og vaskekjeller. I 1917 var det ingen vinduer mot terrassen. Der skulle herskapet kunne sitte uforstyrret uten at tjenerskapet kunne følge med. Tidene har forandret seg; nå bruker vi i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus denne påbygde delen til kontor og base for alle våre aktiviteter på eiendommen.
Drengestua
Drengestue fra slutten av 1700-tallet.
Drengestua var bolig for den som drev gården på vegne av eieren som selv bodde i byen og brukte eiendommen som lystgård om sommeren. Bygningen er trolig fra omkring 1790. Da Vøienvolden fikk fastboende eiere i 1830 ble drengestua brukt som bryggerhus eller som bolig for tjenere. I 1917 ble huset betydelig ombygget og nye uthus lagt til på baksiden.
Stabburet
Stabbur fra 1836–37.
Etter at løkken igjen ble bondegård i 1830, ble stabburet oppført for å lagre gårdens produkter, tørket og saltet mat, korn, ost og smør. Huset står på stabber for å holde rotter og mus ute. Fra 1846 ble deler av stabburet også brukt som redskapshus. Stabburet kan ha erstattet et tidligere stabbur på gården.
Potetkjelleren og dukkestuen
Potetkjeller fra 1837, med hvelv fra 1856.
Potetdyrking fikk et stort oppsving i nødsårene under napoleonskrigene, og utover på 1800-tallet ble poteten en viktig del av kostholdet for folk flest. Stabburet var ikke frostfritt og kunne ikke brukes til å lagre poteter gjennom vinteren. Derfor ble jordkjelleren med murvegger bygget i 1837. Den fikk et tønnehvelv av gråstein i 1856. I 1917 ble kjelleren ombygget og kalkpussen hugget av. Tidlig på 2000-tallet ble potetkjelleren innredet til møte- og selskapslokale.
Hagen
Eiendommen ble skilt ut fra bymarka i 1683, og bygninger og nyttehage anlagt noe år senere.
På sydsiden av hovedhuset kan man fortsatt se spor av et eldre hageanlegg med syriner og frukttrær. I tillegg en økologisk grønnsakshage og en nyanlagt bærhage ved låvebroen. Det er våre frivillige i hagegruppen som i dag steller hagen.
Hagen og tunet er åpent for besøk hver dag hele året.
Kilde/videre lesning:
Solhjell, Svein. Vøienvolden på Sagene. Fra gårdens og bydelens historie. Oslo: Pax Forlag, 2017.